Iditarod

For øyeblikket har jeg “spring break” (ei uka fri fra skolen). Ferien begynte forrige helg og nærmer seg dermed slutten. Heldigvis satt jeg ikke på hybelen å kjedet livet av meg, men ble med “United Campus Ministry” til Anchorage. Anchorage er Alaskas største by og ligger ved en fjellkjede på kysten, en hele seks timers kjøretur med bil unna Fairbanks.
Her skulle vi se på hundesledeløp, stå på ski/snowboard og gjøre “random acts of kindness.”

Hundesledeløpet kalles “Iditarod“ (oppkalt etter en gammel gullgraverby) og går fra Anchorage i sør til Nome på vestkysten av Alaska. Løpet går gjennom robust villmark og er 185 mil langt! Hvert hundesledelag har 12 til 16 hunder og hele løpet blir gjennomført på 10 til 17 dager!



Knipset flere bilder med mobiltelefonen min (kvaliteten er også deretter):



Legg merke til de grelle sokkene som hundene har på seg for beskyttelse mot kutt fra skare og is (klikk på bildet for forstørrelse).




Enda dette er helt i begynnelsen av løpet ser hundene slitne ut og tunga henger og slenger...



Hunder med frakker.



Paul og Byron på feil side av skilet...




En god gammel treslede.



Det var forresten med en nordmann i løpet, som faktisk har vunnet to ganger (2003 0g 2005), han var visstnok nr 18 og hadde et norsk flagg på sleden, men jeg så dessverre ikke noe til ham.

Amerikanere og våpen

Har du hørt om “Project Chariot”? Det hele gikk ut på at amerikanerne trengte en ny havn. Problemet skulle løses ved helt enkelt å sprenge bort en del av Alaska. Dette skulle selvfølgelig gjøres med atombomber…


Slik kunne det ha gått hvis prosjektet ble gjennomført.




Hva gjør single frustrerte amerikanere på alle hjerters dag? Jo de drar med seg alt de har av våpen, kuler og krutt, og kjører til skytebanen for finne noe de kan blåse i filler.

Så på alle hjerters dag ("valentines day") ble jeg med en gjeng i ”United Campus Ministry” (det kristne skolelaget jeg er med i) for å skyte på blink. Før vi dro til skytebanen stakk vi innom en sportsbutikk for å kjøpe ammunisjon. Litt annerledes her enn i Norge kan man si. Her kunne man velge og vrake mellom ulike typer ammunisjon som om det skulle vært sukkertøy. Da jeg spurte dem om man trengte våpenkort, så de rart på meg for noe slikt hadde de aldri hørt om. Her trengte man kun penger og legitimasjon.

Da vi kom fram til skytebanen var det bare å sette opp blinkene og lerduekasteren, finne fram ammunisjon og våpen, erklære banen ”varm” ("hot range") å skyte i vei. De fleste våpnene var så klart halvautomatiske og blinkene varierte mellom tomflasker og papirhjerter. En kar hadde tatt med seg en 45 kaliber pistol og alle ville prøve lykken med å treffe en av blinkene vi hadde satt opp.

Pistolen var stor, tung og hadde en kraftig rekyl. Det var med andre ord ikke lett å treffe noe med den og de fleste bomma så det sang. Til slutt var det min tur. Det tok litt tid før jeg fant ut av hvordan jeg skulle holde saken skikkelig, men siktet så godt jeg kunne å klemte til. Snakker om rekyl! For årevis siden prøvde jeg skyte med en 22 kaliber pistol og da kjente jeg så vidt rekylen (enda så liten og svak jeg var). Her spratt nesten pistolen ut av hendene dine!

Jeg klarte på et mirakuløst vis og skyte ned flere av blinkene. De andre kunne ikke forstå hvordan jeg hadde lært å skyte med pistol (”som kommer fra det strenge landet der alt morsomt er forbudt”). Jeg hadde lyst å svare dem med et smil og si: ”Det er typisk norsk å være god.” Men siden jeg har hørt at hovmod står for fall så innrømmet jeg ydmykt at det hele var en god porsjon nybegynnerflaks. Morsomt var det uansett.


Jo da, jeg veit at det er lenge siden valentinsdagen, men har ikke hatt tid til å skrive noe før nå.

Første innlegg fra Alaska

Ja, da var det på tide med et innlegg i den nye bloggen min. Som de fleste av dere forhåpentligvis veit så tar jeg et semester som utvekslingsstudent i USA, nærmere bestemt Alaska. Studerer på “The University of Alaska Fairbanks” som (selvfølgelig) ligger i Fairbanks, en liten by i hjerte av Alaska. Så langt er alt bra og jeg trives i beste velgående.

Det amerikanske studeringssystemet er ganske annerledes enn det i Norge. Det er mindre “frihet” her eller ansvar for egen læring - noe som kan være tøft for en "bortskjemt" nordmann. Oppmøte i forelesningene er obligatorisk og den muntlige deltagelsen teller inn på den totale karakteren. I tilegg får man leselekser som må være unnagjort før forelesningen slik at man er godt forbredt.
Det går heldigvis an å ta noen lette kurs også, som ikke er like krevende, såkalte “rekreasjonskurs” som for eksempel langrenn, ishockey, klatring, dansing, svømming, karate, basketball osv. Tar blant annet et kurs som heter “Fly Fishing and Fly Tying.” Rått at man for studiepoeng for slikt!

Skal si det er bikkjekaldt her! Reine fimbulvinteren… Har opplevd temperaturer helt ned i 40 solide kuldegrader, og da er det så kaldt at det danner seg iskrystaller på øyevippene mine og det kjennes ut som “snørra” fryser til is når jeg puster gjennom nesa!

Fairbanks ligger omtrent midt i Alaska, som med andre ord et godt stykke unna kysten, pga av dette og den ekstreme kulden blir lufta knusktørr. Noe som bidrar til at hudkrem er obligatorisk med mindre man vil tørke inn til en rosin. Den tørre lufta fører også til at man går rundt og er konstant statisk ladet. Kan knapt komme i nærheten av metall uten få støt! Ganske kraftige støt på linje med slike man får fra strømgjerder…

Jeg henger også med på det åndelige planet og er med i to kristne foreninger tilsvarende Laget, i tilegg at jeg på søndager går i en baptistmenighet i nærheten av universitetet.




















Her er et (dårlig mobiltelefon) bilde av en “Nanook” (“isbjørn” på eskimospråk). Is-utskjæring er svære greier i Fairbanks. De “høster” store boblefrie isblokker fra spesielle dammer og lager de utroligste skulpturer.



Men det er jo ikke dette dere vil lese om… Dere vil selvfølgelig høre om nevekamper med kodiakbjørn, basketak med varg, caribujakt, og drakamper med kongelaks og canadarøye. Vel, isen på innsjøene er sikkert over tre meter tjukk, så jeg må nok smøre meg med tålmodighet å vente til våren før jeg får kjenne kreftene til storfisken. Hehe, og etter jeg leste dette innlegget trur jeg nok at jeg kommer til å droppe den bjørnejakta: http://rbenson.wordpress.com/2005/09/16/worlds-largest-bear/


Jaja, der var det første innlegget unnagjort. Veit ikke hvor ofte jeg kommer til å legge inn innlegg, men skal gjøre mitt beste for å holde dere oppdaterte.