Iditarod

For øyeblikket har jeg “spring break” (ei uka fri fra skolen). Ferien begynte forrige helg og nærmer seg dermed slutten. Heldigvis satt jeg ikke på hybelen å kjedet livet av meg, men ble med “United Campus Ministry” til Anchorage. Anchorage er Alaskas største by og ligger ved en fjellkjede på kysten, en hele seks timers kjøretur med bil unna Fairbanks.
Her skulle vi se på hundesledeløp, stå på ski/snowboard og gjøre “random acts of kindness.”

Hundesledeløpet kalles “Iditarod“ (oppkalt etter en gammel gullgraverby) og går fra Anchorage i sør til Nome på vestkysten av Alaska. Løpet går gjennom robust villmark og er 185 mil langt! Hvert hundesledelag har 12 til 16 hunder og hele løpet blir gjennomført på 10 til 17 dager!



Knipset flere bilder med mobiltelefonen min (kvaliteten er også deretter):



Legg merke til de grelle sokkene som hundene har på seg for beskyttelse mot kutt fra skare og is (klikk på bildet for forstørrelse).




Enda dette er helt i begynnelsen av løpet ser hundene slitne ut og tunga henger og slenger...



Hunder med frakker.



Paul og Byron på feil side av skilet...




En god gammel treslede.



Det var forresten med en nordmann i løpet, som faktisk har vunnet to ganger (2003 0g 2005), han var visstnok nr 18 og hadde et norsk flagg på sleden, men jeg så dessverre ikke noe til ham.

Amerikanere og våpen

Har du hørt om “Project Chariot”? Det hele gikk ut på at amerikanerne trengte en ny havn. Problemet skulle løses ved helt enkelt å sprenge bort en del av Alaska. Dette skulle selvfølgelig gjøres med atombomber…


Slik kunne det ha gått hvis prosjektet ble gjennomført.




Hva gjør single frustrerte amerikanere på alle hjerters dag? Jo de drar med seg alt de har av våpen, kuler og krutt, og kjører til skytebanen for finne noe de kan blåse i filler.

Så på alle hjerters dag ("valentines day") ble jeg med en gjeng i ”United Campus Ministry” (det kristne skolelaget jeg er med i) for å skyte på blink. Før vi dro til skytebanen stakk vi innom en sportsbutikk for å kjøpe ammunisjon. Litt annerledes her enn i Norge kan man si. Her kunne man velge og vrake mellom ulike typer ammunisjon som om det skulle vært sukkertøy. Da jeg spurte dem om man trengte våpenkort, så de rart på meg for noe slikt hadde de aldri hørt om. Her trengte man kun penger og legitimasjon.

Da vi kom fram til skytebanen var det bare å sette opp blinkene og lerduekasteren, finne fram ammunisjon og våpen, erklære banen ”varm” ("hot range") å skyte i vei. De fleste våpnene var så klart halvautomatiske og blinkene varierte mellom tomflasker og papirhjerter. En kar hadde tatt med seg en 45 kaliber pistol og alle ville prøve lykken med å treffe en av blinkene vi hadde satt opp.

Pistolen var stor, tung og hadde en kraftig rekyl. Det var med andre ord ikke lett å treffe noe med den og de fleste bomma så det sang. Til slutt var det min tur. Det tok litt tid før jeg fant ut av hvordan jeg skulle holde saken skikkelig, men siktet så godt jeg kunne å klemte til. Snakker om rekyl! For årevis siden prøvde jeg skyte med en 22 kaliber pistol og da kjente jeg så vidt rekylen (enda så liten og svak jeg var). Her spratt nesten pistolen ut av hendene dine!

Jeg klarte på et mirakuløst vis og skyte ned flere av blinkene. De andre kunne ikke forstå hvordan jeg hadde lært å skyte med pistol (”som kommer fra det strenge landet der alt morsomt er forbudt”). Jeg hadde lyst å svare dem med et smil og si: ”Det er typisk norsk å være god.” Men siden jeg har hørt at hovmod står for fall så innrømmet jeg ydmykt at det hele var en god porsjon nybegynnerflaks. Morsomt var det uansett.


Jo da, jeg veit at det er lenge siden valentinsdagen, men har ikke hatt tid til å skrive noe før nå.